Fordelene med å spise fisk er langt større enn risikoen fra miljøgifter

torsk, laks, grillspyd

Fisk er en matvare som stadig debatteres, nå senest på NRK Ekko 18. februar. I programmet blir Vitenskapskomiteen for mattrygghets (VKM) nytte- og risikovurdering diskutert. Mange har bedt oss om utdyping i etterkant, fordi vi fikk liten anledning til å svare i programmet. Her kan du lese våre svar.

Av Janneche Utne Skåre, medlem av Hovedkomiteen i VKM 19. februar 2015

Vi har fått nye nettsider, og tryggmatbloggen er flyttet til www.vkm.no/blogg.
Velkommen til de nye nettsidene våre!

Fisk er sunt og helsebringende selv om den også som all annen mat inneholder miljøgifter. Etter å ha vurdert fordelene ved å spise fisk, det vil si næringsstoffer i fisk og helsegevinster på den ene siden og risiko på den andre, så er konklusjonen til VKM at fordelene ved å spise fisk oppveier klart den ubetydelige risikoen som dagens nivåer av miljøgifter og andre kjente fremmedstoffer i fisk representerer.

Hvordan kan risikoen være ubetydelig når fisken inneholder miljøgifter?

Svaret er at det kommer an på mengde. All mat inneholder miljøgifter. Miljøgifter kan gi helseskader, men da må dosene være høye nok.

Med dagens mengder av de viktigste miljøgiftene i villfisk og oppdrettsfisk får verken storspisere, barn, gravide eller andre i seg helseskadelige mengder. Det gjelder selv om man skulle spise store mengder fisk over lengre tid.

Det stemmer med andre ord ikke at det er farlig for barn og kvinner å spise fisk, slik det blir hevdet i Ekko-innslaget.

Hvordan kan VKM si sikkert at fisk ikke er farlig for kvinner og barn?

For kjente miljøgifter settes det grenser for hvor mye mennesker tåler å få i seg hver uke gjennom et helt liv uten at det gir helseskade. Denne tålegrensen kalles tolerabelt ukentlig inntak (tolerable weekly intake, TWI).

(Blogginnlegget fortsetter under bildet.)

Mor og barn ved fiskedisk

For fisk ligger storspisere, barn og gravide under grensen for de viktigste miljøgiftene (Foto: iStock Photo).

Grensene (TWI) er konservative og settes så lavt at de skal beskytte de mest sårbare gruppene som er barn og foster. Grensene (TWI) har høye sikkerhetsmarginer. En overskridelse av TWI betyr derfor ikke nødvendigvis at helseeffekter vil utløses. TWI settes av internasjonale ekspertorganer som Verdens helseorganisasjon (WHO) og European Food Safety Authority (EFSA) etter omfattende vurdering av forskningen som finnes på området. Dersom det kommer ny forskning kan grensene (TWI) endres. Det skjedde for eksempel nylig med stoffet bisfenol A som finnes i ulike plastprodukter (polykarbonatplast). EFSA fant at ny forskning ga grunnlag for å senke grensen for hvor mye bisfenol A som er trygt å få i seg.

Når vi kjenner grensen (TWI) for et stoff og vi vet hvor mye ulike grupper får i seg gjennom mat, kan vi vurdere risikoen. For fisk ligger storspisere, barn og gravide under grensen for de viktigste miljøgiftene. Derfor er det ikke farlig for kvinner og barn å spise fisk.

Her kan du lese nytte- og risikovurderingen av fisk i norsk kosthold >

Det ble nevnt i Ekko-innslaget at rensing av fiskefôret vil gi mindre miljøgifter. VKM har påpekt i sin rapport at rensing av fiskeoljeandelen i dagens fôr vil medføre at nivåene av miljøgifter i oppdrettsfisk blir lik den i annen mat enn fisk.

Rester av plantevernmidler

Tillatte grenseverdier (Maximum Residue Level, MRL) for plantevernmiddelrester i mat som skal selges må ikke forveksles med tålegrensen for helseskade av de samme plantevernmidlene, slik det ble gjort i Ekko-innslaget. MRL-verdien er satt for å sikre at det ikke brukes mer av et plantevernmiddel enn det som trengs for å bekjempe skadegjørerne på plantene. Den er en handelsgrense og ikke det samme som tålegrensen for helseskade av plantevernmidler, som kalles akseptabelt daglig inntak (acceptable daily intake, ADI). Akseptabelt daglig inntak (ADI) er den mengden av et tilsetningsstoff eller rester av et plantevernmiddel i mat en person kan få i seg daglig gjennom hele livet uten vesentlig helserisiko. Ingen skal være utsatt for helsefare når inntaket holder seg under disse verdiene. Ny informasjon om stoffenes egenskaper kan føre til at grenseverdiene (ADI) må justeres. De fleste verdiene er satt av Verdens Helseorganisasjon (WHO).

Når helserisiko av plantevernmidler vurderes, blir hvor mye man får i seg av restene fra maten satt opp mot grensen akseptabelt daglig inntak. Det var derfor sammenblanding å trekke inn grenseverdier for handel i diskusjonen om risiko knyttet til oppdrettsfisk, slik som det ble gjort i Ekko-innslaget.

Nivåene av plantevernmiddelrester i oppdrettslaks er svært lave og påvises ofte ikke i fisken selv med følsomme analysemetoder. I tillegg har fisken et godt system for å bryte ned mange av disse stoffene slik at eventuelle restmengder i fisken blir enda mindre. VKM mener derfor at plantevernmiddelrester i oppdrettsfisk trolig ikke utgjør noe mattrygghetsproblem.

Hvorfor har tålegrensene for miljøgifter og plantevernmiddelrester ulike navn?

Begge begrepene uttrykker det samme, men tradisjonelt sett er de gitt ulike navn. Både akseptabelt daglig inntak (ADI) og tolerabelt ukentlig inntak(TWI) angir mengder av fremmedstoff som trygt kan inntas gjennom hele livet uten risiko for helseskade. Hensikten med å utarbeide ADI‐ og TWI‐verdier er å unngå at vi skal utsettes for fremmedstoffer i mengder som kan forårsake helseskader, for eksempel miljøgifter, plantevernmiddelrester eller tilsetningsstoffer i mat og drikke.

I Ekko-innslaget nevnes celle- og dyrestudier om fisk og miljøgifter. Hvordan stiller VKM seg til disse?

I innslaget på Ekko ble det henvist til dyrestudier som viser at miljøgifter kan gi skader på mus. VKM vil peke på at musene i studien ble fôret med fiskeolje. Fiskeolje er ikke naturlig fôr for mus. VKM mener derfor at resultatene ikke lett kan overføres til mennesker.

Det ble stilt spørsmål ved hvorfor VKM ikke har brukt disse studiene i sin vurdering.

VKM har i sin nytte- og risikovurdering valgt å bruke studier som ser på effekter av fiskespising hos mennesker, ikke hos dyr. Det er ikke fordi vi mener dyre- og cellestudier er verdiløse. Grunnen er at studier som er gjort med mennesker generelt sett gir grunnlag for sikrere konklusjoner for mennesker. Det bør dessuten være flere studier som går i samme retning før funnene gjør utslag på konklusjonene i en vurdering, noe VKM har tatt i betraktning.

Hvilke stoffer har VKM sett på?

I Ekko-innslaget blir det hevdet at VKM bare har sett på noen få stoffer. Det stemmer ikke. Rapporten tar i tillegg til de viktigste miljøgiftene dioksin, PCB og kvikksølv, også for seg noen miljøgifter i gruppene bromerte flammehemmere og perfluorerte organiske forbindelser, samt legemiddelrester inkludert rester av antibiotika og lakselusmidler, nye miljøgifter i fiskefôr som plantevernmidlet endosulfan, polysykliske aromatiske hydrokarboner og mykotoksiner, og syntetiske antioksidanter som ethoxyquin, butylhydroksyanisol (BHA) og butylhydroksytoluen (BHT). Når dette er sagt, mener VKM som påpekt i rapporten at det er viktig at fisk og fiskefôr overvåkes med hensyn på uønskede stoffer, også nye stoffer som kan komme til.

Hva kan VKM si om cocktaileffekter

I Ekko-innslaget diskuteres cocktaileffekter. Basert på forskningen som finnes, mener VKM at det generelt er lite sannsynlig at kombinasjonseffekter oppstår når stoffer opptrer sammen i doser under stoffenes trygge inntaksverdier. Grunnen er at disse verdiene har store sikkerhetsmarginer og at mange stoffer ikke får større effekt når de opptrer sammen enn når de opptrer alene.

Unntaket er, mener VKM, når vi utsettes for stoffer som virker på samme måte i kroppen. Stoffer med samme virkemåte vil kunne legges sammen (dose addisjon) og i noen tilfeller gi risiko for helseskade hvis det samlede nivået blir tilstrekkelig høyt, selv om man utsettes for trygge mengder av hvert enkelt stoff. Men, også i dette tilfellet gjelder at hvis mengdene er svært lave er sannsynligheten svært liten for at dette vil ha noen betydning.

Både nasjonalt og internasjonalt pågår det forskning på cocktaileffekter. VKM vil selvsagt ta i betrakning resultater fra denne forskningen når de foreligger.

GMO i fôret

I Ekko-innslaget diskuteres spørsmålet om GMO i laksefôret. Det er i dag ikke tillatt å bruke genmodifiserte råvarer i fôr til oppdrettsfisk, og det er ikke påvist at det er brukt genmodifiserte råvarer i fôr til oppdrettslaks i Norge.

Er det sunt å spise oppdrettslaks?

Både villfisk og oppdrettsfisk inneholder viktige næringsstoffer som marine omega-3 fettsyrer, vitamin D, jod og selen. Fisk er også en lett fordøyelig proteinkilde.

Dagens oppdrettslaks inneholder ca halvparten av marine omega-3 fettsyrer enn da VKM gjorde den første vurderingen i 2006. Årsaken er at laksefôret inneholder mer planteråstoff (i gjennomsnitt 70 prosent) og mindre fiskeolje enn for åtte år siden. Innholdet er imidlertid fortsatt nok til at oppdrettslaks utgjør en viktig kilde til marine omega 3-fettsyrer.

(Blogginnlegget fortsetter under bildet.)

Både villfisk og oppdrettsfisk inneholder viktige næringsstoffer som marine omega-3 fettsyrer, vitamin D, jod og selen (Foto: Fru Timian).

Både villfisk og oppdrettsfisk inneholder viktige næringsstoffer som marine omega-3 fettsyrer, vitamin D, jod og selen (Foto: Fru Timian).

Det er riktig som det nevnes i Ekko-innslaget, at oppdrettslaksen i dag inneholder mer omega-6, som ikke er like sunt som omega-3. Oppdrettslaks bidrar imidlertid med mindre enn 3 prosent av omega-6 inntaket i forhold til det samlede inntaket fra kosten. Fisk er med andre ord en ubetydelig kilde for n-6 fettsyrer i forhold til annen mat.

På Ekko hevdes det at oppdrettsfisken i dag er så langt unna sin opprinnelse at man ikke lenger kan kalle den en fisk og at helsefordelene er usikre. Dette er en høyst feilaktig fremstilling.

Oppdrettsfisk inneholder fortsatt fiskeprotein. Laksen er ikke blitt en grønnsak eller en ku, selv om den inneholder mindre omega-3 enn før.

I dag vet vi også at det ikke bare er omega-3 som gjør fisken sunn. Da vi gjorde den forrige vurderingen i 2006, mente vi at det var omega-3 i fisken som var viktigste årsak til den helsebringende effekten. I dag er det kommet mer forskning som viser at det er fisken som fisk som virker helsebringende. VKM har i sin rapport påpekt at mer kunnskap er nødvendig for å avdekke mekanismene bak den helsebringende effekten av å spise fisk. Videre har VKM påpekt at det er behov for studier som både vurderer helseeffektene av å spise fisk og som kontrollerer for mulige effekter av samtidig inntak av fremmedstoffer.

Hvorfor er det sunt å spise fisk?

Siden VKM gjorde forrige vurdering i 2006 er det kommet mye forskning om helseeffektene av å spise fisk. VKM har derfor gjennomgått og vurdert hva den nye forskningen sier om å spise fisk. Det er viktig å understreke at vi da har sett på forskning som har vurdert helseeffekten av å spise fisk. Fisken som folk som har deltatt i studiene har spist, inneholder både miljøgifter og positive næringsstoffer.

VKM konkluderer at det er godt dokumentert i forskningen at fet og mager fisk beskytter mot hjerte- og karsykdommer. Det er også godt dokumentert at fisk bidrar positivt til utviklingen av nervesystemet hos foster og spedbarn som ammes når mor spiser fisk.

For diabetes-2 og overvekt er det indikasjoner i forskningen på at fisk er gunstig, men VKM mener det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å konkludere.

For å oppnå helsefordelene må man trolig spise mer fisk enn tilsvarende ett fiskemåltid i uken. Mange gravide spiser mindre enn dette. Fosteret og barnet som ammes kan gå glipp av fordelene som fisken gir for utvikling av nervesystemet dersom mor spiser lite fisk.

Helsefordelene ved fiskespising opptrer fra 1-2 måltider per uke og opp til 3-4 måltider per uke. Basert på det man vet i dag, kan man ikke si noe sikkert om helsegevinster utover fire fiskemåltider i uken. Det er for få som spiser så store mengder i studiene som har vært utført.

Kosttilskudd med fiskeolje gir ikke alle de samme helsegevinstene som det å spise fisk. Det trengs mer kunnskap om hvorfor fisk er helsebringende.

Konklusjonen

Etter å ha vurdert nytte-risiko av å spise fisk, det vil si næringsstoffer i fisk og helsegevinster på den ene siden og risiko på den andre, så er konklusjonen til VKM at fordelene ved å spise fisk oppveier klart den ubetydelige risikoen som dagens nivåer av miljøgifter og andre kjente fremmedstoffer i fisk representerer.

(Blogginnlegget fortsetter under bildet.)

Fisk er sunt og helsebringende_VKM

Det er viktig med debatt

Det er viktig at rapportene til VKM blir debattert. Rapportene våre er utarbeidet slik at andre skal kunne ettergå det vi har gjort.

Vi håper at både Kjetil Hylland fra Universitetet i Oslo og Henrik S. Huitfeldt fra Rikshospitalet som deltok i innslaget på Ekko i fremtiden ønsker å dele av sin kunnskap og bidra i arbeidet til VKM.

Styrken til VKM er at forskere med ulik faglig bakgrunn jobber sammen med komplekse problemstillinger. I arbeidet med nytte- og risikovurderingen av fisk har til sammen 40 av VKMs medlemmer deltatt på ulike måter.

Rapporten utgår fra Hovedkomiteen i VKM. Rapporten har vært til behandling i tre faggrupper og sluttbehandlet av Hovedkomiteen.

VKM har i dag 96 medlemmer. Disse er forskere fra hele landet. I VKM oppnevnes de av Helse- og omsorgsdepartementet i kraft av egen faglig ekspertise. Alle medlemmene vurderes av en uavhengig bedømmelseskomité og må fylle ut habilitetserklæringer.

Denne rapporten er en oppdatering av nytte- og risikovurderingen av fisk og sjømat som VKM publiserte i 2006 [link].

Denne nytte- og risikovurderingen er utført på oppdrag for Mattilsynet. Mattilsynet og Helsedirektoratet vil bruke denne oppdaterte vurderingen som grunnlag for råd om konsum av fisk og sjømat til befolkningen.

Her kan du lese nytte- og risikovurderingen av fisk i norsk kosthold >

12 kommentarer om “Fordelene med å spise fisk er langt større enn risikoen fra miljøgifter

  1. I lys av at EFSA har iverksatt en større utredning om coctaileffekten av plantevernmiddel synes konklusjonene over ikke å være i harmoni med et føre-var prinsipp. Når EFSA hadde høring av metodedokumentet var det påfallende at produsentene av plantevernmiddel hadde et vell av innspill der de ville begrense spekteret av analysemetodene og metodikken.

    Jeg hadde ventet at der var en mer åpen holdning fra VKM, og ikke slik det gjenspeiles i melding fra Mattilsynet 03.10.2012 med følgende ordlyd: «»Selv om Faggruppene i VKM, så langt kun i begrenset grad formelt har tatt høyde for mulige samvirkende effekter ved samtidig eksponering for flere kjemiske forbindelser i sine risikovurderinger, anser ikke VKM dette som bekymringsfullt»»

    Siden VKM påberoper seg å følge med i timen skulle jeg ønske en mer utdypende analyse i lys av prosessen som er i gang, ikke bare uttrykke at de skal ta hensyn til etterpåklokskapen.

    • Jeg ser at VKM i en anne blogg viser til gjennomgang av konklusjoner fra 2008 og skriver som følger:

      «»VKM mener nå som i 2008 at det generelt er lite sannsynlig at kombinasjonseffekter oppstår når stoffer opptrer sammen i doser under stoffenes trygge inntaksverdier. Grunnen er at disse verdiene for kjemiske stoffer har stor sikkerhetsmargin og at mange stoffer ikke får større effekt når de opptrer sammen enn når de opptrer alene, sier Jan Alexander, leder av Hovedkomiteen i VKM.

      – Unntaket er, mener VKM, når vi utsettes for stoffer som virker på samme måte i kroppen. Stoffer med samme virkemåte vil kunne legges sammen (dose addisjon) og i noen tilfeller gi risiko for helseskade hvis det samlede nivået blir tilstrekkelig høyt, selv om man utsettes for trygge mengder av hvert enkelt stoff. Et eksempel er dioksiner og dioksinliknende stoffer. Der legges disse sammen når vi vurderer risikoen, sier Alexander. «»

      Her gir en til kjenne at der er potensiale for coctaileffekter, men at en ikke p.t. vet nok.

      Samtidig sier VKM at der ikke er grunn til bekymring.

      Dersom en leser EFSA sine innspill til vurderingsmetoder fokuseres det nettopp på stof med likhetstrekk for virkemekanismer.

      For å konkretisere et spørsmål til vurdering:

      Dyrkingspraksis i områder som vi har handelsrelasjoner til, og som vi importerer fra, er det blitt vanlig å utvide bruken av ugrasmiddel til også å omfatte pre-harvest behandling med tilsvarende eksponering gjennom sluttproduktet.

      I denne gruppen befinner seg stoff som glyfosat, parakvat, dikvat og klormekvat, alle med sannsynlig tilstedeværelse i importerte fôr- og matvarer. Det blir i svært liten grad testet for restverdier av disse stoffene, kanskje fordi de faller utenfor spekteret i multitestene (M85/M86) og derfor må kjøres separat og gjøres i utlandet.

      Kan VKM gjøre en vurdering av om det burde fokuseres på dette i tråd med mandat nedfelt gjennom delegering fra Helse- og Omsorgsdepartementet?

      Det bør ikke hvile et inntrykk av at vi per i dag ikke har nok kunnskap, samtidig som man hevder at der ikke er grunn til bekymring.

      Hvor er føre-var prinsippet?

    • Hei Geir Ole Sætremyr,

      Det er riktig at EFSA, på linje med en rekke andre internasjonale institusjoner har igangsatt et betydelig arbeid med utvikling av nye måter å vurdere og kvantitere betydning av samvirkende effekter (også kalt coctaileffekt) av kjemikalier, som for eksempel plantevernmidler.

      VKM følger med og deltar i det som skjer på dette området, og har tidligere utarbeidet en rapport i 2008, og oppdatert denne i 2013.

      Det er nødvendig å innse at det å etablere metoder for en kvantitativ bestemmelse av samvirkende effekter er en formidabel oppgave. Om den i hele tatt lar seg løse er usikkert. Som mennesker eksponeres vi for flere ti-tusener ulike kjemikalier med ulike egenskaper, og vi er i dag svært langt fra å besitte nok kunnskap til å kunne beregne samvirkende effekter for alle disse.

      Det som en likevel mener å vite fra eksisterende forskning er at ved de lave konsentrasjonene det som regel er snakk om når det gjelder for eksempel rester av plantevernmidler, ser ut til at eventuelle kombinasjonseffekter er så små at de er tatt hensyn til i de sikkerhetsmarginer som brukes ved vurdering av enkeltstoffer.

      På bakgrunn av dette vil selvsagt noen mene at resurser bør brukes på andre ting enn kombinasjonseffekter. Det er likevel en overveiende holdning at arbeidet med å utarbeide metoder for å bestemme eventuelle kombinasjonseffekter skal fortsette. Ikke nødvendigvis fordi en frykter alvorlige ukjente effekter av kombinasjoner, men fordi det er viktig å få bekreftelse på at det man antar er riktig, og fordi det er ønskelig med større presisjon i risikovurderinger.

      Se også tidligere innlegg om coctktaileffekter på denne bloggen: https://tryggmatbloggen.com/2014/11/26/hva-vet-forskerne-om-cocktaileffekter/#more-494

      Hilsen
      Edgar Rivedal
      Koordinator for faggruppen for plantevernmidler

  2. Sitat fra denne publiseringen: «»Tillatte grenseverdier (Maximum Residue Level, MRL) for plantevernmiddelrester i mat som skal selges må ikke forveksles med tålegrensen for helseskade av de samme plantevernmidlene, slik det ble gjort i Ekko-innslaget. MRL-verdien er satt for å sikre at det ikke brukes mer av et plantevernmiddel enn det som trengs for å bekjempe skadegjørerne på plantene. Den er en handelsgrense og ikke det samme som tålegrensen for helseskade av plantevernmidler, som kalles akseptabelt daglig inntak (acceptable daily intake, ADI). «»

    Siden de årlige rapportene om restverdier av plantevernmiddel forholder seg til +/- MRL, vil det være betimelig at VKM gir en mer utdypende beskrivelse av dette, inkludert hvorfor EFSA ofte justerer MRL.
    Også hvorfor EFSA i den senere tid tar forbehold om fastsettelse av MRL på grunn av manglende dokumentasjon fra produsentene, se Reasoned Opinion 150115 når det gjelder dikvat.

    • I min foregående kommentar ba jeg VKM å redegjøre nærmere for sin definisjon av MRL. Så langt kan jeg ikke se at de har gjort det, heller ikke i det lengre blogginnlegget.

      Jeg synes ikke behovet er blitt mindre etter følgende oppslag på Matportalen:

      http://www.matportalen.no/uonskedestoffer_i_mat/tema/plantevernmidler/mer_om_plantevernmidler

      Ingen kan være tjent med at definisjonen er diffus.

      Jeg er fullstendig klar over at GAP spiller en rolle i fastsettelsen av MRL.

      Jeg har også registrert forenklede framstillinger av at MRL er satt med en sikkerhetsmargin på 100 ganger (uttalt muntlig fra en koordinator hos VKM (10×10 ganger)).

      Det er derfor grunn til undring når aktører, enten produsenter av midler eller aktører, krever MRL hevet for å hindre handelsbarrierer, og som de som oftest får gjennomslag for slik at multiplikatoren eksempelvis kan bli redusert til 20 ganger.

      Jeg har tiltro til at VKM kan gi en utdypende forklaring, sjøl om dette tradisjonelt faller utenom bestillingene fra Mattilsynet.

    • Hei Geir Ole Sætremyr,

      MRL (Maximum Residue Level) er grenseverdien for hvor mye av et plantevernmiddel som det lovlig kan være i et produkt som frembys for salg. MRL uttrykkes vanligvis i mg/kg. Det fins en MRL verdi for hvert produkt og hvert plantevernmiddel. Soppmiddelet iprodion har for eksempel en MRL i gulrot på 10 mg/kg. Det betyr at det det ikke er lov å selge gulrot som inneholder mer enn 10 mg iprodion per kg.

      Fastsettelse av MRL er basert på GAP (Good Argricultural Practice). Middelet blir da brukt forskriftsmessig med hensyn på dose og tid for sprøyting, og deretter blir restverdiene i produktet målt. MRL-verdien blir så satt på grunnlag av dette i internasjonale fora som Codex Alimentarius.

      Hensikten med å sette MRL-verdiene på denne måten er å begrense bruken av plantevernmidler til det som er nødvendig for å oppnå ønsket effekt. Denne måten å fastsette MRL-verdier kan være grunnen til at EFSA tar forbehold om manglende dokumentasjon om bruk fra produsenter.

      Forutsetningen for de fastsatte MRL-verdiene er selvsagt at de ikke er i konflikt med de toksikologiske referanseverdiene, som for eksempel ADI (akseptabelt daglig inntak) som sier hvor stort inntak av et stoff en kan ha hver dag gjennom hele livet uten at det fører til en helserisiko.

      Ved overskridelser av MRL er det grunn til å tro at sprøytemiddelet er brukt på feil måte, enten ved for stor dose eller for tett opptil høstingstidspunkt. Det trenger imidlertid ikke bety at denne overskridelsen fører til at inntaket overskrider den toksikologiske referanseverdien, og dermed gir helserisiko.

      Som nevnt blir det fastsatt en MRL for hvert plantevernmiddel, og denne verdien kan variere for ulike produkttyper. For eksempel er MRL for iprodion i agurk 2 mg/kg, altså 5 ganger lavere enn i gulrot. Dette skyldes at man gjennom prøving har erfart at det trengs mindre iprodion for ønsket virkning i agurk. Hensikten er igjen å minimalisere bruken av plantevernmidler ved å ikke tillate bruk av større mengder enn det som er nødvendig for ønsket virkning i ulike kulturer.

      MRL-verdier i kulturer der et middel ikke er godkjent blir satt svært lavt, ofte på analytisk deteksjonsgrense. Hvis middelet senere blir vurdert og godkjent i nye kulturer vil MRL-verdien kunne bli økt, ofte betydelig. Dette kan oppfattes som dramatisk, men trenger ikke å være det. Forutsetningen for alle MRL-verdier er at de aldri skal føre til en eksponering som er i konflikt med de toksikologiske referanseverdiene. Oppstår slike tilfeller skal bruk av middelet ikke tillates.

      Hilsen
      Edgar Rivedal
      Koordinator for faggruppen for plantevernmidler

      • Fra Matportalen, som jeg oppfatter å være Mattilsynet sitt talerør (se link over):

        «»»Grenseverdier for rester av plantevernmidler i mat

        For å sikre at restnivået i mat er helsemessig trygt, og at plantevernmidlene brukes på lovlig måte, settes det grenseverdier for rester av plantevernmidler i næringsmidler. Grenseverdiene er fastsatt i forskrifter som håndheves av Mattilsynet. De norske grenseverdiene er de samme som i EU.

        Grenseverdier settes ut fra omfattende dokumentasjon av plantevernmiddelets helsemessige og agronomiske egenskaper. Det overordnede når man setter en grenseverdi, er at det skal sikre at restmengdene av plantevernmidler i matvaren ikke er helseskadelige. Eksisterende grenseverdier kan endres hvis bruksområdet er endret, eller hvis det har kommet ny dokumentasjon om stoffenes toksikologiske egenskaper som tilsier at grenseverdien burde være lavere. «»»»

        Dette er noe bredere definisjon enn hva VKM synes å mene.

        Derfor er det viktig at fagmiljøene harmoniserer sitt syn.

        For øvrig har jeg lest meg opp på alle forskjellige variasjoner av MRL.

      • Etter å ha fundert litt på hva VKM her uttaler er konklusjonen at Mattilsynet sitt fokus er feil, til og med spill for galleriene.

        Det er også i tråd med hva leder for (den gang) Pesticidlaboratoriet for 10-15 år siden uttalte i et intervju med Dagbladet: «Det er feil å tro at grenseverdiene er satt av hensyn til folkehelsen».

        Hva blir så veien videre?

  3. I see you don’t monetize your website, don’t waste your traffic,
    you can earn extra cash every month because you’ve got hi quality content.
    If you want to know how to make extra bucks,
    search for: Boorfe’s tips best adsense alternative

Still oss spørsmål eller kommenter innlegget

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s