Skrantesykens inntog i Norge

Under merking av reinsdyr i Nordfjella i mars 2016, ble det oppdaget en reinsdyrsimle som oppførte seg uvanlig. Hun brøt ut av flokken, ble liggende på ryggen mens hun sparket med bena og døde kort tid etterpå. Skrantesykens inntog i Norge var et faktum.

Av Maria Gulbrandsen Asmyhr, prosjektleder for risikovurderingen av skrantesyke og koordinator for faggruppen for fremmede organismer og handel med truede arter (CITES)

Foto: Olav Strand

Skrantesyke (Chronic Waisting Disease, CWD) er en sykdom som rammer hjortedyr. Skrantesyke er en prionsykdom, i likhet med kugalskap og skrapesyke hos sau. Disse sykdommene tilhører en gruppe sykdommer som ødelegger det sentrale nervesystemet. Det finnes ingen kur, og skrantesyke fører alltid til at dyrene dør.

Hastetiltak fra myndighetene

Dette var første gang sykdommen er funnet hos et reinsdyr, og også første gang sykdommen ble funnet utenfor Nord-Amerika og Sør-Korea. I mai samme år ble det funnet to tilfeller av skrantesyke hos elg i Selbu, ca. 300 km nord-øst for Nordfjella. Men hvor kom sykdommen fra?

Myndighetene satte i gang hastetiltak for å skaffe oversikt over situasjonen. Under hjortedyrjakten ble jegere bedt om å sende inn vev og hoder for testing. Det ble også samlet inn prøver fra dyr som var døde av andre årsaker. Siden mars 2016 ble det samlet inn 4629 prøver av elg, 2550 prøver av hjort, 860 prøver av reinsdyr, 627 prøver av rådyr og ytterligere 104 prøver hvor arten ikke er kjent.

Resultatet av testingen var at det ble påvist at ytterligere to reinsdyr i Nordfjella hadde skrantesyke. Analyser viser at skrantesykevarianten hos reinsdyrene er veldig lik den som er observert i Nord-Amerika. Når det gjelder de to elgene, gjenstår fortsatt analyser for å kunne si noe om hva slags prion-variant de hadde.

Hvordan smitter skrantesyke?

Prion-proteiner finnes normalt i stor konsentrasjon i hjernen og i vev hos friske mennesker og dyr. Sykdom oppstår når prion-proteiner endrer form og fasong, og dermed også egenskaper. Endringen kan i mange tilfeller skyldes en spontan mutasjon i arvestoffet. Deretter kan disse misformede proteinene overføres via spytt eller ekskrementer, eller ved at de blir skilt ut i miljøet og blir liggende der.

Prion-smittestoffet er generelt nokså spesifikk for en art men smittestoffet kan overføres mellom ulike arter, både natrulig og i laboratoriet. Hvis man ser på sammenhengen mellom kugalskap og Creuztfeldt Jakob, er det klart artsbarrieren ikke er vanntett.

Kun en brøkdel er testet for skrantesyke

Hvorfor anses situasjonen i Norge som så dramatisk, når det bare er påvist skrantesyke hos tre reinsdyr og to elger? Skrantesyken, iallfall den varianten som vi kjenner fra Nord Amerika er svært smittsom. Det er heller ikke utelukket at det er flere tilfeller av skrantesyke som foreløpig er uoppdaget.

Selv med en storstilt testing under jaktsesongen i 2016, ble kun en brøkdel av hjortedyrene i Norge testet for skrantesyke. Basert på testingen og funnet av de tre reinsdyrene i Nordfjella, er det anslått at forekomsten av skrantesyke i området er på ca. en prosent. Når forekomsten tilsynelatende er så lav, så må vi teste veldig mange dyr før vi finner ett som er sykt. Sammenligner man antall prøver samlet inn og testet for skrantesyke med det totale antallet hjortedyr i Norge, er det store muligheter for at man ikke har funnet alle tilfellene av skrantesyke i Norge.

Hjortedyr i Norge

I Norge har vi ville og tamme reinsdyr, elg, hjort og rådyr. Elg er spredt utover i mesteparten av Norge. Bestanden er på hele 90 000 dyr. Utbredelsen av hjort er mer begrenset. Hjort finnes sør og vest i Norge, og bestanden er anslått å være ca. 130 000 dyr. Rådyr er den minste av hjortedyrene og bor i områder under tregrensen i alle deler av Midt-, Øst- og Sør- Norge. Villreinen er inndelt i 23 flokker sør i landet. Disse flokkene har begrenset kontakt på grunn av geografiske barrierer.

I Norge har vi også en stor tamreinnæring, som er en viktig levevei for mange mennesker. Tamreinen drives ofte i de samme områdene som villrein lever, og det forekommer kontakt mellom ville og tamme bestander.

Våre publikasjoner

VKM har levert oppdraget om risikovurdering av skrantesyke i to deler. I første del av oppdraget vurderte vi spørsmål knyttet til mattrygghet, og smitte mellom dyr. Denne delen av oppdraget ble publisert 30. juni 2016.

I del to vurderte vi hvilke ulike tiltak og strategier som kan begrense videre smitte.

4 thoughts on “Skrantesykens inntog i Norge

    • Hei Hans Christian,

      Takk for spørsmålet ditt.

      I kapittel 3.1.1 i rapporten som vi publiserte i juni 2016, skriver vi dette:

      The assessment and conclusions presented in the DEFRA report are considered relevant for Norway. If CWD was imported into Norway from North America, we consider that the potential routes of introduction are:
      • Import of deer or moose urine lures for hunting purposes
      • Import of CWD prion-contaminated equipment and/or clothing/footwear of hunters or other tourists
      • Import via non-ruminant feed or pet food is considered unlikely

      Vi sier også at import av urin bør forbys fra områder hvor det er CWD.

      Du kan lese mer her >

      Mvh Astrid Tvedt
      Senior kommunikasjonsrådgiver i VKM

  1. Hei, ser det er lite fokus på spredning av smitten gjennom åtselfugler, rovfugl og rovdyr. I USA er det påvist at smitten overlever i avføring til kråker og Coyote. Ikke en gang når det via NRK snakkes om å øke jervestammen på Vestlandet for å bekjempe CWD blir det nevnt at spredning via avføring fra rovdyr og åtselfugl kan bidra til spredning over lengre avstander. Hva er årsaken til det?

    Lenke til National Center for Biotechnology Information, og undersøkelsen på coyote: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/26636258
    Og undersøkelsen på kråker:
    https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/24300668

    • Hei Eystein,

      Takk for spørsmålet ditt.

      På side 31 i kaptittel 3.4 (spread by carnivores), kan du lese mer om dette. Her er utdrag fra rapporten:

      «In conclusion, although transport of CWD prions with carnivores seem possible, either as infectious material transported from a carcass or passaged through the digestive system, it does not seem likely that CWD in its current form will spillover to predators or scavengers. Compared with the risk of transmission between cervids, the risk of environmental transmission via infectious materials distributed by predators or scavengers must be considered very low.»

      Rapporten finner du på denne siden >

      Mvh Astrid Tvedt
      Senior kommunikasjonsrådgiver i VKM

Still oss spørsmål eller kommenter innlegget

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s